England har imidlertid hatt en omfattende tørkeperiode i sommer, og denne banen har fått skikkelig juling. Vi hadde lov til å plassere ballen innenfor en køllelengde på kortklipt område, men på fem av fairwayene jeg traff var det ikke gress, bare tettpakket jord jeg måtte slå fra.

Jeg har spilt golf i 47 år nå, og jeg har aldri sett dårligere greener og fairwayer noe sted. Og jeg har spilt mange golfbaner rundt om i verden.

Det er selvfølgelig trist, for greenene, som vist på bildet under, forklarer noen av utfordringene mine på dag én.

Greenen på hull 4 var nesten umulig å rulle ballen på.

Jeg har nevnt tidligere at jeg føler det som mangler akkurat nå, er noen putter som skal gå i stedet for å ende med lip-outs eller stoppe kort i linjen. Før jeg dro til Donnington, valgte jeg derfor å prøve en mallet-putter. Jeg hadde også hørt at greenene kunne være trege.

Dette er noe jeg normalt aldri ville gjort, men jeg tenkte at et putterbytte kanskje kunne gjøre susen.

 
Runde 1
Tøft åpningshull. 381 yards, par 4. Out of bounds på venstre side, trær på høyre side og lost ball dersom ballen havner der.

Spillepartnerne mine slo ut med hybrid og lange jern. Jeg har sagt at jeg svinger bra for tiden, så jeg tok frem driveren, slo over trærne på høyresiden av doglegen og hadde bare 72 meter igjen til pinnen.

God start.

Nå var det den nye putteren som skulle gjøre jobben.

Innspillet er vanskelig selv fra kort avstand med en 60-graders wedge i hånden. Pinnen sto bakerst til høyre, oppe på toppen av et platå på en MacKenzie-green.

Jeg slår ballen opp mot pinnen. Den lander to meter forbi, spinner tilbake og begynner å rulle. Og rulle. Og rulle.

Til slutt ender den helt i forkant av greenen.

Ballen har rullet på disse jordete greenene, eller "browns" som vi kalte dem, og plutselig står jeg med en 25 meter lang birdieputt.

Med en ny putter som kun var testet på en brun treningsgreen, hadde jeg liten tro på å klare en toputt fra den avstanden.

Men jeg slo den til 10 centimeter og gikk av med det som føltes som en birdie.

Der sluttet dessverre moroa.

Etter totalt syv treputter på 18 hull kunne jeg notere min høyeste score i en turnering siden jeg var tenåring.

Det er mange år siden jeg sist gikk på 80 slag eller mer, og når jeg sist gikk en runde på 82, husker jeg ærlig talt ikke.

Det bør også nevnes at jeg misset tre putter fra rundt 30 centimeter for par. De traff ikke hullet engang.

Jeg har aldri gått av banen midt i en turnering, men klubbhuset ligger rett ved 9. green. Det var fristende.

Jeg er oppdratt til å vise respekt for medspillere, og de slet også. Jeg ville nok aldri ha gått av. Det er verre enn en 82-runde. Respektløs er jeg ikke.

To av oss hadde tross alt samme score, og en tredje spiller var bare to slag bedre.

Hull 10 ligger rundt 450 meter fra klubbhuset. Jeg fikk tid til å tenke. Jeg var veldig usikker på puttervalget, men det var for sent å bytte nå.

La oss gå ut, nyte solen som skinte og prøve å få ballen i hullet.

Back nine ble bedre, men jeg misset fortsatt noen veldig korte putter.

Jeg var sikker på at jeg lå nederst på leaderboardet, men det gjorde jeg faktisk ikke. Flere meget gode spillere hadde tydeligvis opplevd de samme utfordringene.

Etter runden var det mye snakk i klubbhuset om hvorvidt det var forsvarlig å arrangere en turnering på banen i den tilstanden den var i.

Noen mente turneringen burde annulleres. Andre mente det var like urettferdig for alle, og at vi derfor måtte fortsette.

Når en slik runde dukker opp, gjelder det å holde seg rolig.

For min del var dette en freakrunde.

Nigel følger alltid med og sender meg meldinger etter turneringer. Da jeg fortalte at jeg hadde gått på 82 slag, skjønte han raskt at det ikke var svingen som var problemet, men noe annet.

Jeg forklarte at jeg hadde prøvd en ny putter, og vi ble enige om at min "old faithful", en Scotty Cameron Newport blade-putter, måtte tilbake i bagen.

Det viste seg å være en klok avgjørelse av Team Corney.

 
Dag 2
Å rekke flyet kan være en utfordring dersom man spiller i en av de siste gruppene blant lederne i utenlandsturneringer.

Her var det ingen fare.

Jeg gikk ut i tredje gruppe klokken 10.46. Flyet fra Heathrow gikk 20.15, og flyplassen lå bare én times kjøretur unna.

Masse tid.

Nyt dagen. Varm opp ordentlig. Bruk litt ekstra tid på puttinggreenene, eller "browns" som de egentlig var.

Det er noe med en putter du kjenner godt.

Etter én times oppvarming på rangen med rundt hundre baller var det tid for nærspill og putting.

På en hard bane er chipping utrolig viktig. Jeg kan slå et perfekt slag som spretter av greenen, og da må nærspillet sitte.

Og det gjør det for tiden.

Jeg chipper og pitcher fantastisk.

Men hva med old faithful?

Scotty var utrolig god på treningsgreenen. Jeg startet ballen på linjen hver eneste gang, og selv om ikke alle puttene gikk i, føltes dette lovende.

Jeg hadde hele tiden hatt følelsen av at ballen ikke kom av mallet-putteren slik jeg ønsket.

Hull 1
Mine spillepartnere slo igjen ut med hybrider og lange jern. Det betydde at de hadde langt inn på andreslaget, kanskje 165 og 155 meter.

Jeg tok frem driveren igjen.

Jeg sa til meg selv:

"Jeg er ikke her for å løse kryssord. Spill golf nå, Matt."

Den mentale innstillingen er viktig i alle idretter, men i golf kan det være forskjellen mellom en runde over eller under par for en seniorproff som meg.

Pallen var utenfor rekkevidde, men jeg hadde lyst til å vise hva jeg var god for.

Driver i hånden.

Høy draw over hjørnet.

Midt i fairway.

Pinnen står nå i forkant, og jeg har bare 62 meter igjen.

Jeg husket spinnen fra dagen før og bestemte meg for å slå et slag som fløy 70 meter, rett over pinnen.

Slaget ble perfekt.

Ballen landet forbi hullet og spant tilbake til 30 centimeter.

Bra start.

Men dagen før hadde jeg misset tre slike putter.

Scotty måtte levere nå, ellers kunne dette bli en lang dag.

Jeg rullet den rett i koppen.

Birdie.

Vi var i gang.

 
Hull 2 er et langt par 5-hull på 583 yards, oppoverbakke hele veien, med bunkere på begge sider.

583 yards er langt, selv når ballen flyr litt lenger i 20 varmegrader.

"Ikke her for å løse kryssord."

Midt i fairway igjen.

Jeg slo andreslaget med 3-wood til åtte meter.

To fantastiske golfslag.

Likevel ble jeg nok en gang lurt av disse "Grand Canyon-greenene". Eagleputten trillet forbi og stoppet to meter bak hullet.

Da jeg slo putten, trodde jeg faktisk den var altfor løs. Men uten gress og med masse sand spratt den elegant forbi.

Treputten jeg hadde håpet å unngå, kom umiddelbart.

Igjen måtte jeg børste støvet av meg og gå videre.

Da jeg gikk av greenen, sa jeg til meg selv:

"Jeg er fortsatt én under par i dag."

Det gjorde noe med meg.

Jeg nullstilte.

Fra tee til green spilte jeg fantastisk golf på en av de lengste banene vi spiller på denne touren.

Birdie nummer to kom på det 198 yards lange femte hullet.

Neste birdie kom på det 500 meter lange par 5-hullet, nummer seks.

Etter ni hull var jeg tre under par.

Til sammenligning var spillepartneren min fra dagen før åtte over par på samme tidspunkt, til tross for at han også traff ballen godt. Tre- og fireputtene haglet dessverre.

Den første bogeyen kom på hull 15, et par 3-hull på 158 meter.

Ikke et langt hull, men jeg slo et dårlig slag og havnet i bunkeren foran greenen. Ballen plugget seg selvfølgelig.

Etter noen tøffe hull mot slutten, blant annet par 4-hull på rundt 400 meter og et par 3-hull på 200 meter, endte runden på 69 slag.

Hele 13 slag bedre enn dagen før.

Spillepartneren min endte på 88 slag.

Etter runden sa han til meg:

"Matt, you played some amazing golf today. If I ever see that putter you had yesterday with you again, I'll break it."

"Don't worry, you won't," svarte jeg med et smil.

 
Selv om jeg til slutt endte på 20. plass og uten premieinntekter denne gangen, føltes runden som en stor seier.

Mentalt var jeg stolt av meg selv.

Jeg var tålmodig mens medspillerne mine slet, og jeg var utrolig fokusert på hvert eneste slag.

Det var bare fem runder under par på dag to, og jeg hadde den nest beste.

Det er noe positivt å ta med seg.

Sesongen nærmer seg slutten, både i Norge og internasjonalt.

Jeg har én stor avslutningsturnering igjen i oktober: The Tour Championship på The Caversham.

Det er en bane jeg har utrolig mange gode minner fra, og kanskje en av grunnene til at jeg fortsatt ikke gir opp drømmen om å lykkes som Senior Golf Pro.

Det var nemlig her jeg vant min første PGA-tittel som senior for tre år siden, mot de 50 beste senior PGA-proene i Europa.

Det er en bane jeg elsker å spille.

Brutalt tøff, men rettferdig.

Slår du det riktige slaget, blir du belønnet.

Det blir en liten oppladning før turneringen neste uke.

Uken starter med et besøk hos den beste kiropraktoren jeg vet om.

Hans Petter Aakerholt skal få kroppen min i balanse igjen, og det trengs.

Det blir enormt mange golfslag, mange timer i bil med reisebag og bagasje, mange flyreiser og mye stillesitting.

Og jeg blir ikke yngre.

52 år gammel og med 47 år som golfer setter sine spor.

Beina er stivere.

Korsryggen er stivere.

Musklene er såre.

Men smerten er verdt det.

Et av mine favorittuttrykk er:

"Pain don't hurt."

Ingenting er gitt, verken i golf eller i livet.

Jeg har alltid jobbet hardt, uansett hva jeg har drevet med, og smertene er verdt det.

Til neste gang.

Play Great!

M@